I dag ble jeg eldre enn faren min. Det er litt rart. Jeg har talt ned til denne dagen siden natten til 1. oktober i 1988, da faren min midt i en dans med min mor gikk ned i knestående med et smil om munnen. Hjertet plutselig ble lammet av et heftig infarkt. Han ble nesten 48.

Jeg var til stede og fikk ta del i far sine siste timer. Jeg var hyret inn som spelemann sammen med et par kompiser på en lukket fest på forsamlingslokalet Bakfram i Romedal. Etter en god middag med hjortestek spilte vår lille trio opp til dans, jeg spilte bass. Litt uti første sett dro vi opp tempoet litt og satte i gang en heftig swing som fikk det til å rykke i dansefoten til feststemte gjester, inkludert fatter’n som bød min mor og sin ungdomskjæreste opp til en sjelden svingom. Vi kom bare halvveis ut i låta før vi ble bedt om å slutte. Jeg trodde at vi skulle stanse fordi det skulle serveres kaffe og kaker, men slik var det dessverre ikke.

Det er en kveld jeg husker veldig godt og mange detaljer sitter igjen. Jeg har glemt vitsen far fortalte da vi sto ute på trappa og tok en røyk etter middagen. Jeg husker jeg aldri vitser heller, men jeg husker at vi lo sammen og hadde det godt. Jeg husker hjortesteken til middag, stabelen med hvite kopper på kaffe- og kakebordet, og at det var en lege og en anestesisykepleier blant festgjestene. Jeg husker fattern’s siste febrilske forsøk på å puste, og blålyset fra ambulansen som forsvant oppover E6 mot Hamar Sykehus. Jeg husker at mor og jeg gikk rundt og trøstet sjokkerte tilskuere til dramaet, og jeg husker den vanskelige runden for å vekke mine tre søsken for å fortelle at far er kjørt livløs til Hamar Sykehus med hjertestans. Og så husker jeg at ventetiden hjemme gikk til apatisk kikking på synkronsvømming fra OL i Seol på TV. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til synkronsvømming.

Jeg har tenkt mye på faren min oppgjennom årene, og jeg har selvsagt sammenlignet med meg selv med han. Jeg så på faren min som et fjell som hadde kontroll på verden, og som med sine 193 cm skulle kunne ruve i landskapet til evig tid. Han var et fjell også som var lett å se i store folkemengder som når jeg hadde forvillet meg litt bort fra mor og far for eksempel på Hamarmart’n.

Minnene om han er som av et glansbilde. Etter hvert som jeg har fått egne barn gjenoppdager jeg heldigvis noen sider ved min far som nok har blitt visket ut i glemselen med årene. Det gått opp for meg at også han var et menneske som av og til var frustrert, sint, brå, lat, utålmodig og sikkert litt bekymret heldigvis av og til, selv om han som meg hadde en veldig ubekymret tilnærming til livet.

Jeg savner faren min. Jeg savner hans tålmodighet, trygghet, gode smil, engasjement og hans store sterke hender. Jeg savner han som sto på sidelinja og ropte oppmuntrende ord da jeg spilte fotballkamper med Nordbygda IL. Jeg savner tannbroen han tok ut hver kveld og pusset med tannbørste. Jeg savner de uendelige mange kjøreturene til kveldstrening med hoppski på taket og hopprenn i et utall hoppbakker. Og jeg savner å bli båret på ryggen over elvestryk når vi fisket i Alvdal eller i Åsta.

Jeg savner tilstedeværelse ved mange små og store begivenheter, og at han skulle fått oppleve stolthet og glede av små og store ting jeg har fått til, som mine 3 fantastiske barn som paradoksalt nok helt sikkert ikke hadde vært her om ting hadde gått annerledes denne 1. oktobernatta i 1988.

Det siste året har jeg vært litt ekstra nervøs for at jeg ikke skulle nå denne dagen. Det fine med det er at tiden det siste året har gått veldig sakte. Jeg skal ikke dø av hjerteinfarkt som faren min har legen min sagt og det er bra, men jeg har tenkt tanken mange ganger på at det kan være siste gang jeg går ut døra når jeg for eksempel har dratt til Valhall for å spille oldboys-fotball.

Og nå er jeg altså eldre enn faren min. Jeg er veldig takknemlig for det, men selv om han nå er junior vil han fortsatt være en ruvende sjel og et stort forbilde.