Den 8. september entret jeg Løten sentrum via den nye gangtunellen under Rørosbanen i god tid før intimkonserten skulle holdes på Nærstasjonen under Poltost- og akevittdagene. Jeg var veldig spent for å si det pent. Luften var regntung og jeg var tilfreds med at jeg hadde takket nei til å holde konserten på den store utescene. I stedet ble det inne på Nærstasjonen hvor det kansje er plass til 50 sittende publikummere.

Planen var å lage en times forestilling basert på disse 11 sangene om min oppvekst på Slettmoen Øst, og binde låtene sammen med historier. Den ideen fikk jeg fra min gode venninne Jane som jeg engasjerte som vokal-konsulent for en kopp kaffe. Jeg fikk litt gode tips av min gode nabo Linn Skåber om hvordan man ikke skal introdusere en sang, og hvor ofte man bør legge inn elementer i historiene mellom som bryter opp stemningen litt. Og så fikk jeg et klapp på skulderen og en forsikring om at dette kommer til å gå bra så lenge jeg øver mye. Og mye har jeg øvd for å gi en smugtitt av dette albumet som egentlig ikke skal slippes før 23. november.

Det hvite pianoet står på sin faste plass i kaffeen slik at jeg måtte sitte med ryggen til publikum, og det var ikke mulig å flytte på det. Litt upraktisk er det så klart å sitte slik, men må man så må man. Lokalet fylte seg overraskende og gledelig opp med kjente og ukjente til det ikke var noen ledige sitteplasser, og konserten kunne begynne.

Munnen var knusktørr, hvertet galloperte og hodet var helt tømt for ordet «boligfelt». Jeg tror ikke folk merket det for jeg satt jo med ryggen til. Det løsnet godt etterhvert, og med varm applaus, gode smil og lyder fra kamera så ble jeg varmere i trøya også. Utover i konserten var det godt å høre både humring og snufsing mens jeg sang, men det var imidlertid litt forstyrrende med min minste sønn Syver som insisterte på å tromme takten på et bord i hjørnet.

Min debut helt alene med mine egne sanger gikk veldig bra. Selv om det rent teknsik er masse rom for forbedring, traff tekstene og historiene der de skulle, så folk fikk seg en nostalgisk reise i min barndom og helt sikkert i sin egen barndom. Da ble det både blanke øyne og stående applaus. Tusen takk for meg! <3