Datoen er 24. november og nå har tiden kommet for å slippe «Stor» ut i verden. Det er en mental påkjenning å levere et så personlig produkt ut i verden og la folk høre, mene, like, ikke like eller for den del være helt likegyldig til tross for at dette er det viktigste i verden, i alle fall akkurat nå for meg. Jeg har heldigvis overlevd ting før også så det er bare å gå på og gi jernet. Først er det Musikkverket på Hamar som får besøk av meg og bandet, og vi skal gjøre en instore-konsert på en halvtime. Kommer det noen mon tro, og syns gjengen på Musikkveket at det er fint? Joa, det kommer noen veldig kjente ansikter og noen ukjent. Til og med en gammel kjæreste etter leirskolen på Solåsen i 1983 kommer innom. Gutta i bandet er supre og vi lager en fin konsert for alle tilstede.
Så var det videre til Myklegard, en slags hjemmebane midt i Løten og ganske midt mellom Hamar og Elverum. Det er lørdag og forhåpningene til publikumsoppmøte publikumsopplevelse er kjempestor. Nervene er selvsagt frynsete, men vi er godt forberedt. Min billettør for kvelden, lillebror Jon Åge, er sengeliggende så jeg tar meg av billettsalg selv, og det er jo en glede å kunne hilse velkommen til alle som en i døra på vei inn. Konserten fyker av gårde og publikum koser seg helt åpenbart med tilbaleblikket til livet som barn på 70-tallet. Som innledning til en av låtene forteller jeg litt om hvor stor bragd det var å overleve 70-tallet, og om alle farene som ville vært utenkelig å utsette dagens barn for. I det jeg skal sette igang låta, kan jeg høre heftig diskusjon blant publikum og oppramsing av temaer jeg ikke nevnte i innledningen og som plutselig dukket opp i hukommelsen. Da stoppet jeg opp litt og lot praten gå før vi avbryt forsiktig med å starte låta på nytt. Bandet leverte og publikum var begeistret for musikken og reisen tilbake i tid.
Så spoler vi litt fremover til tirsdag 27. november og planen er å spille en slippkonsert nummer 2 på den nye hjemmebanen Oslo. Cafe Månefisken er booket, men kan ikke brukes fordi det er middagsarrangement i naborommet. Dermed er blir vi flyttet fra det særdeles intime konsertlokalet som er stappfult med 50 mennesker til selve Månefisken som har en kapasitet på tusenvis kan det virke som. Jeg vet at det kommer en god del folk, men 10 minutter før konsertstart er det fortsatt veldig glissent, men så plutselig ramler folk inn og fyller opp godt. Gitaren er stemt, trommene er mic’et opp og publikum er klare, og mine helt personlige historier om oppveksten i Skogvegen 3 på Slettmoen Øst i Løten fungerer godt også i storbyen Oslo. Publikum trekkes til 70-tallet og begynner å trekke frem ting de gjorde i sin egen barndom mens de hører på meg og bandet og dermed er også kvelden på Månefisken vellykket.
