Ordentlig Radio (www.oradio.no) spiller utelukkende norsk musikk. Kanalen drives blant annet av P4-legende Tor Andersen som i tillegg til å være drivende flink på radio også er en særdeles hyggelig mann.

Det som slår en når en ser spillelistene på Ordentlig Radio, i hvert fall så slår det meg, at det lages utrolig mye fin musikk i Norge, både på Norsk og på Engelsk (og på Samisk og på andre språk også). Det er lett å skjønne når en ser seg opp mot denne mengden av ny norsk musikk som kommer ut hver ukke, kanskje ikke når opp til A-listene i alle radiokanaler hver gang. Uansett så spiller de veldig mange artister på Ordentlig Radio og har man en god låt, så blir den plukket opp og spilt med jevne mellomrom. Men altså. Denne desemberdagen hadde jeg endelig fått en avtale om intervju med Tor Andersen i Artistbrønsj som sendes fra flytårnet på Fornebu hver dag mellom klokken 10 og 12. Jeg ramlet inn døra 9:45 og i rommet på innsiden satt en ensom som sa «Evald!» og smilte i mot meg. Det var Tor Andersen, og praten var igang. Ikke på lufta så klart. Jeg var visst første artist ut, uten at jeg egentlig skjønte hva han mente, for jeg var jo den eneste der. Eldar kommer 20 over sa han, og da er det bare å bli sittende og drikke kaffe. Praten med Tor om oppvekst på Løten på 70-tallet var veldig trivellig så klart, og plutselig kom også Eldar Vågan ramlende inn døra, og dermed gikk praten i rommet enda mer. Og etter Eldar som akkurat har vunnet Prøysenprisen kom 3 artistert til, en forfatter og en manager, og det ble enda hyggeligere. Og det ble veldig vanskelig å gå hjem for det er ikke hver dag jeg får sitte å skravle med legendariske Tor Andersen og en helt som Edlar Vågan.

Så tenker jeg at hverdagen har kommet, og jeg kan spille konserter med mine låter uten å føle noe press. Jeg er trygg på det jeg gjør, det jeg snakker om og jeg er trygg på at publikum for en hyggelig opplevelse. Det må jeg bare si er en side av meg selv som jeg aldri trodde jeg skulle se eller finne. 1. desember er bare uka etter konserten på Myklegard, med primus motor Gerd Sletmoen på Løten Nærstasjon ville gjerne ha meg tilbake til en formiddagskonsert. Når jeg blir ønsket velkommen tilbake, så har jeg i alle fall ikke gjort meg helt bort.

Her kom noen som har vært på opp til flere konserter, og det kom noen som kanskje hadde hørt rykter om at det var fine låter og historier til god kaffe og servering. Og hyggelig ble det igjen, så takk til alle som kom og til alle som sprer ryktet videre.

Datoen er 24. november og nå har tiden kommet for å slippe «Stor» ut i verden. Det er en mental påkjenning å levere et så personlig produkt ut i verden og la folk høre, mene, like, ikke like eller for den del være helt likegyldig til tross for at dette er det viktigste i verden, i alle fall akkurat nå for meg. Jeg har heldigvis overlevd ting før også så det er bare å gå på og gi jernet. Først er det Musikkverket på Hamar som får besøk av meg og bandet, og vi skal gjøre en instore-konsert på en halvtime. Kommer det noen mon tro, og syns gjengen på Musikkveket at det er fint? Joa, det kommer noen veldig kjente ansikter og noen ukjent. Til og med en gammel kjæreste etter leirskolen på Solåsen i 1983 kommer innom.  Gutta i bandet er supre og vi lager en fin konsert for alle tilstede.

Så var det videre til Myklegard, en slags hjemmebane midt i Løten og ganske midt mellom Hamar og Elverum. Det er lørdag og forhåpningene til publikumsoppmøte publikumsopplevelse er kjempestor. Nervene er selvsagt frynsete, men vi er godt forberedt. Min billettør for kvelden, lillebror Jon Åge, er sengeliggende så jeg tar meg av billettsalg selv, og det er jo en glede å kunne hilse velkommen til alle som en i døra på vei inn. Konserten fyker av gårde og publikum koser seg helt åpenbart med tilbaleblikket til livet som barn på 70-tallet. Som innledning til en av låtene forteller jeg litt om hvor stor bragd det var å overleve 70-tallet, og om alle farene som ville vært utenkelig å utsette dagens barn for. I det jeg skal sette igang låta, kan jeg høre heftig diskusjon blant publikum og oppramsing av temaer jeg ikke nevnte i innledningen og som plutselig dukket opp i hukommelsen. Da stoppet jeg opp litt og lot praten gå før vi avbryt forsiktig med å starte låta på nytt. Bandet leverte og publikum var begeistret for musikken og reisen tilbake i tid.

Så spoler vi litt fremover til tirsdag 27. november og planen er å spille en slippkonsert nummer 2 på den nye hjemmebanen Oslo. Cafe Månefisken er booket, men kan ikke brukes fordi det er middagsarrangement i naborommet. Dermed er blir vi flyttet fra det særdeles intime konsertlokalet som er stappfult med 50 mennesker til selve Månefisken som har en kapasitet på tusenvis kan det virke som. Jeg vet at det kommer en god del folk, men 10 minutter før konsertstart er det fortsatt veldig glissent, men så plutselig ramler folk inn og fyller opp godt. Gitaren er stemt, trommene er mic’et opp og publikum er klare, og mine helt personlige historier om oppveksten i Skogvegen 3 på Slettmoen Øst i Løten fungerer godt også i storbyen Oslo. Publikum trekkes til 70-tallet og begynner å trekke frem ting de gjorde i sin egen barndom mens de hører på meg og bandet og dermed er også kvelden på Månefisken vellykket.

Jeg må si at jeg er utrolig takknemlig for at NRK Hedmark og Oppland har vist slik interesse for utgivelsen allerede fra de fikk den første singelen «Fatterns Butikk» før sommeren. Jeg har jo vært med i Englefjes i mange år og vi har fått masse tid på lufta opp gjennom årene med prat og låter, men det er jo ingen garanti for at jeg skal oppnå noe som helst som soloartist. Nå var den første låta jeg slapp fra albumet på over 5 minutter, så det ble jo ikke den helt store radiosuksessen, men låt nummer 2, «Grønt gress og løvetann» ble A-listet, og da sommeren var over uti november tok «Trøye nummer 1» over stafettpinnen i NRK Hedmark og Oppland. Og fredag 23. november, den dagen plata gikk digitalt, fikk jeg anledning igjen til å gjeste morgensendingen hvor vi snakket mye om barndommen min på Løten og litt om lanseringskonserten på Myklegard.

https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-hedmark-og-oppland/DKHE01023518/23-11-2018?fbclid=IwAR07hi03jBNvM6Oj0mDZWh5a1L5_zCt4-MW8eQxB6f63imXvgXEOPG1ZiLA#t=1h29m24.16s

Og så var tiden kommet for å lage levende konsert med fullt band basert på låtene på plata. Jeg har vært heldig og fått velvilje fra gode musikere som også er veldig hyggelig folk, og på lørdagen 17. november skulle gjengen samles for første og siste øving. Gitarist Frode Nergård opprinnelig fra Nordbygda i Løten tar turen til fra Skarnes, Willy Lindstad fra Vestre Skogbygd i Løten kommer helt fra Elverum med trekkspill i bagasjen, trommis Dag Kristoffersen kommer inn fra Kragrø mens Simen Malm på bass og jeg, kommer skliende ned to trikkestopper og ned til Øvingshotellet på Grünerløkka.

11 låter er mye å øve inn i løpet av en dagsøkt, og alle mulige alternativer er klargjort i mitt bakhode, men jeg er optimist av natur og har troen på at vi kommer i land. Og kommer i land gjør vi helt klart. Gutta finner bokstavlig talt tonen og kjemien er god (ikke veldig overraskende), så vi unnagjør øvingen og lager en plan i løpet av 3 timer. Låtene skal spilles i struktur som på plata, men vi skal ikke kopiere noe, så alle får tillit til å tolke ting på sine egne måter, og jeg må si at jeg er veldig stolt og glad for å høre mine helt personlige låter fremført av et band med så flinke folk. Den låta som jeg kanksje hadde minst forventninger til. og som jeg foreslo å kutte ut, ble til slutt glansnummeret som vi gjorde som ekstranummer på de to konsertene på Løten og i Oslo. For min del gjenstår nå bare noen timer med øving på egenhånd, promotering i aviser, i radio og på sosiale medier og selvsagt litt organsiering av lørdagen på Hamar og Løten og tirsdagen etter på Cafe Månefisken.

En god stund har gått siden jeg begynte å skrive på den første låta til albumet STOR, med mål om å beskrive hendelser og dagligliv fra min barndom. Litt smalt og rart kan det jo virke. Det har vært veldig mange temaer å velge mellom, og selv om jeg har laget låter om meg selv så tenkte jeg at det bør være en viss mulighet for gjenkjennelse for andre enn mine 3 søsken også. Derfor har jeg lagt bort noe og valgt noe annet.

Første fase var altså å plukke ut temaer, så gikk brukte jeg lang tid med papir og blyant hvor jeg startet hvert tema med å skive en historie som jeg destillerte (for å bruke et kjent uttrykk på Løten) ned til linjer med rim. Til meget god hjelp har vært en rimeordbok som jeg fikk av kona til jul for noen år siden. (Tusen takk for den). Der jeg tidligere har vært ganske så lojal mot ordene og formuleringene som har dukket spontant i skriveprosessen, har jeg denne gangen vraket ganske mange gode linjer for å få fram historien. (Kill your darligs har jeg kanskje lært at det kalles). Derfor har også tekstene vært under arbeid godt inn i mikseprosessen. Jeg kan skrive mer om skriveprosessen senere.

Etter at tekstene begynte å bli så ferdig at man kunne finne en rytme i vers og refreng, kunne jeg sette meg ved pianoet og finne melodilinjer som setter smak på ordene uten å ta over, for det er jo tekstene som er viktig her. Etter å ha laget ferdige demoskisser hanket jeg med meg DumDum Boys keyboardisk og korpspappa Mikael Lindqvist i studio. Over to kvelder med pålegg etter mtoden kunstnerisk frihet, var plutselig låtene fargelagt med helt andre farger enn jeg hadde forestilt meg og noe magisk skjedde ( i alle fall for meg). To andre supre musikere la også på sine helt særegne krydder hhv. gjennom Frode Nergård sin gitar og Willy Lindstad sitt trekkspill. Jeg må vel nevnte min gode kollega Kenneth Borgen som også har fått bidra med litt kor på låta om Gammalsrudbakken, innspilt på iPhone på et hotellrom i Stømstad.

Alle låter og spor ble sendt over til den aldeles supre Vidar Lunden på Musikkloftet som har mikset og fikset slik at låtene, tekstene og instrumenteringen har fått passe plass i det ferdig lydbildet.

Og nå står jeg her altså med CD’en i hånda og er klar til å sende den ut i verden, i første omgang til media. Radio, TV, aviser og skribenter. Selv om jeg har fått veldig gode bekreftelser gjennom de to første singlene og ikke minst konserten på Løten, så er dette en skitskummel fase. Blir jobben slaktet, forbigått i stillhet eller hyllet?

Uansett er det veldig stas og stå med det ferdig produktet i hånda, og jeg gleder meg til releasekonserter, platesalg og eventuell oppmerksomhet fra folk som liker å høre om min barndom på Slettmoen Øst.

Den 8. september entret jeg Løten sentrum via den nye gangtunellen under Rørosbanen i god tid før intimkonserten skulle holdes på Nærstasjonen under Poltost- og akevittdagene. Jeg var veldig spent for å si det pent. Luften var regntung og jeg var tilfreds med at jeg hadde takket nei til å holde konserten på den store utescene. I stedet ble det inne på Nærstasjonen hvor det kansje er plass til 50 sittende publikummere.

Planen var å lage en times forestilling basert på disse 11 sangene om min oppvekst på Slettmoen Øst, og binde låtene sammen med historier. Den ideen fikk jeg fra min gode venninne Jane som jeg engasjerte som vokal-konsulent for en kopp kaffe. Jeg fikk litt gode tips av min gode nabo Linn Skåber om hvordan man ikke skal introdusere en sang, og hvor ofte man bør legge inn elementer i historiene mellom som bryter opp stemningen litt. Og så fikk jeg et klapp på skulderen og en forsikring om at dette kommer til å gå bra så lenge jeg øver mye. Og mye har jeg øvd for å gi en smugtitt av dette albumet som egentlig ikke skal slippes før 23. november.

Det hvite pianoet står på sin faste plass i kaffeen slik at jeg måtte sitte med ryggen til publikum, og det var ikke mulig å flytte på det. Litt upraktisk er det så klart å sitte slik, men må man så må man. Lokalet fylte seg overraskende og gledelig opp med kjente og ukjente til det ikke var noen ledige sitteplasser, og konserten kunne begynne.

Munnen var knusktørr, hvertet galloperte og hodet var helt tømt for ordet «boligfelt». Jeg tror ikke folk merket det for jeg satt jo med ryggen til. Det løsnet godt etterhvert, og med varm applaus, gode smil og lyder fra kamera så ble jeg varmere i trøya også. Utover i konserten var det godt å høre både humring og snufsing mens jeg sang, men det var imidlertid litt forstyrrende med min minste sønn Syver som insisterte på å tromme takten på et bord i hjørnet.

Min debut helt alene med mine egne sanger gikk veldig bra. Selv om det rent teknsik er masse rom for forbedring, traff tekstene og historiene der de skulle, så folk fikk seg en nostalgisk reise i min barndom og helt sikkert i sin egen barndom. Da ble det både blanke øyne og stående applaus. Tusen takk for meg! <3

Det nærmer seg og det nærmer seg min aller første konsert som meg, og den blir med bare meg uten musikere som kan støtte meg opp her og der. Dette er egentlig noe jeg har sett på som helt utenkelig, men nå tror jeg i alle fall selv at det skal bli en bra time på Løten Nærstasjon under Pultost- og akevittdagene 8. september. Jeg har forberedt meg lenge og begynner å bli klar til fremføring av låter og litt historier imellom. Jeg har slitt litt med en prolaps eller en kraftig kink i nakken som har gjort at jeg ikke har kunnet øve på pianoet den siste uka, og følelsen er litt borte i venstre håndt. Jeg håper det går fint. Det går uansett helt sikkert over etter hvert.

Og så da, den samme uka som jeg spiller på Løten så begynner NRK Hedmark og Oppland å spille «Grønt gress og løvetann» litt mer systematisk. Den har fått en A-listing. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men det kan uansett ikke være annet enn positivt.

Så kom endelig singel nummer 2. Jeg har vært litt utålmodig her for sommeren siden forrige singel har vært lang, men nå er den endelig ute. Låta som nok kommer litt overaskende på for eksempel hun som bodde i nummer 5 og som ble født den dagen jeg ble døpt i Løten Kirke. Den handler litt om henne, men mest om å ha hagen helt for seg selv, og ikke tenke over at løvetann kanskje ikke er en ønsket vekst på plenen.

Dagens startet i full panikk da jeg skulle spille av låta på Spotify, og det som kom i mine øreplugger var en veldig velkjent intro på «Fatterns Butikk». Heldigvis var det ikke mer galt enn at jeg nok trykket på feil lenke. Da riktig låt endelig åpenbarte seg, så syntes jeg at det låt helt grusomt, men slik er det, nervene spiller litt inn. Før jeg slapp låta fikk jeg et hyggelig klapp på skulderen av musikkblogger Erik Valebrokk. Har du ikke lest noe av han, så anbefales det på det sterkeste! I løpet av dagen har jeg fått mange veldig hyggelige tilbakemeldinger fra folk jeg kjenner også, men også fra NRK Hedmark og Oppland som lagte et fint innslag med sangen på ettermiddagssendingen i dag: https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-hedmark-og-oppland/DKOP02015618/06-08-2018#t=2h30m35.92s, også ble det en hyggelig prat med Bjørn-Martin på Solørradioen som resulterer i et innslag på lokale radiostasjoner i Hedmark i morgen, og en liten artikkel i Løtenavisa litt senere i august. Da er det i grunn bare å mase og holde det gående videre.

Låt nummer to er klar. Det har den selvsagt vært en god stund, men nå slippes den den 6. august. Stedet for låta er i hagen foran kjøkkenvinduet i Skogvegen 3. Låta er litt annerledes enn de andre låtene på albumet. Alle låtene er litt annerledes så klart, eller håper jeg, men denne skiller seg litt mer ut allikevel.

Her er en link til Youtube:

Og her er en link til Spotify: